Mikrokreditt er en betegnelse brukt om små lån til mennesker som ikke blir regnet som kredittverdige av vanlige banker. Kreditten blir gitt som en form for hjelp til selvutvikling, der fattige mennesker får kapital slik at de kan starte sin egen virksomhet og komme seg ut av fattigdommen. Ordningen er en voksende form for utviklingshjelp som har vært svært vellykket.
Det var i 1970-årene man bevisst begynte å bruke mikrokreditt som en form for utviklingshjelp i Brasil.
I 1976 grunnla den bangladeshiske USA-utdannede økonomen Muhammad Yunus "Yunus Grameen Bank" som skulle gi lån til fattige bangladeshere. For å sikre tilbakebetaling ga banken lån til grupper der medlemmene stilte garanti for hverandre og samarbeidet om økonomisk vekst. Grameen-modellen ble en suksess, og er senere kopiert av mange andre mikrokredittorganisasjoner. Yunus fikk Nobels fredspris i 2006.
Siden mikrokreditt har vist seg så vellykket har det også blitt gjort forsøk på å motta mikroinnskudd og mikroforsikring. En samlebetegnelse som ofte benyttes er mikrofinans.
Mikrofinans er et av Misjonsalliansens viktigste verktøy i arbeidet for en bærekraftig fattigdomsbekjempelse som fører til varig utvikling. Ved å gi lån til mennesker som ikke har mulighet til å få dette i en vanlig bank, kan de selv heve sin levestandard. Sparing og forsikring bidrar til økonomisk trygghet.
Mikrofinans er et verktøy som setter mennesker i stand til å ta ansvar for egen utvikling. Tilgang til finansielle tjenester er en «hjelp til selvhjelp» for at mennesker kan jobbe seg ut av fattigdom.
Misjonsalliansen driver mikrofinansprosjekter i Bolivia, Ecuador, Liberia og Vietnam.
Her er noen nøkkeltall:
